Hva skjer når Norge bir muslimsk?

Dagbladet har spurt en rekke islameksperter om hva som vil skje med Norge dersom vi får et muslimsk flertall. I likhet med Hege Storhaug i Human Rights Service mener jeg det snarere er et spørsmål om ”når” enn ”hvis”, og jeg er også enig med Storhaug i at vi da kommer til å få innført Sharia-lover i Norge i en eller annen form.

Med dagens politikere er det snarere et spørsmål om hva som vi skje når Norge blir muslimsk, enn om det skjer. Det er ingenting som tyder på at de er villige til å ta noen grep for å forhindre at det skjer. De snarere bagatelliserer eller ser helt vekk ifra problemstillingen. Men faktum er at dersom befolkningsutviklingen fortsetter som nå, vil vi få et muslimsk flertall i Oslo rundt 2026, og i Norge mot sluttet av århundre, selv uten at en eneste ny innvandrer kommer til landet.

”Med et muslimsk flertall, og under forutsetningen at dagens politiserte islam vinner frem, vil Norge underlegges sharia, og muslimer vil, i tråd med sharia, bli herskerne, og andre religiøse grupper vil få dhimmi-status, altså at man får færre og andre lovmessige rettigheter og må betale en særskatt. Vi får altså et religionsfascistisk og kjønnsfascistisk samfunn. Allerede i dag ønsker 40 prosent av unge britiske muslimer i alderen 16 — 24 år, seg et shariastyrt Storbritannia. Skulle slike antidemokratiske krefter, som er fiender av friheten vi skatter så høyt, vinne frem blant Europas sterkt voksende unge muslimske befolkning, da sier det seg selv hvilken vei Europa går,” svarer Hege Storhaug på spørsmålet fra Dagbladet. Det er godt svart.

Det må dramatiske virkemidler ti for å forhindre at Norge får et muslimsk flertall. Da trengs det stimuleringstiltak for å få innvandrere til å reise tilbake til sine opprinnelsesland allerede nå, strengere utvisningsregler, og endring av reglene for å få norsk statsborgerskap.

Vi har allerede begynner å se konturene av det samfunnet våre barn og barnebarn kan komme til å vokse opp i. Våre demokratiske, humane og liberale verdier er allerede under press. Frykten i mange miljøer for å fornærme muslimer er allerede i ferd med å kneble ytringsfriheten og undergrave demokratiet.

Folk tør ikke gå med David-stjerne på jakkeslaget i Oslos østlige bydeler, møter med et innhold muslimene misliker blir ødelagt, politikere trues med vold. I Storbritannia ble biblene fjernet fra de synlige hylleplasseringene i flere biblioteker, for ikke å fornærme muslimer. En juletrefest i en engelsk by måtte skifte navn fordi muslimene i byen kunne bli irritert, en kunstutstilling her i landet, som viste malerier som kritiserte islam, ble stengt etter en dag. Bagateller, kanskje, men de viser retningen.

Mest alvorlig er det at politikere risikerer fengselsstraffer og må stille i retten for å ha uttalt seg kritisk om islam, slik som Geert Wilders må, og at enkelte politikere nektes adgang til andre land for å holde taler. Alt sammen er et resultat av at den muslimske befolkningen er voksende. Da kan vi bare tenke oss hvordan det til slutt vil bli, når de får flertall.

I likhet med meg selv og Demokratene, mener også Hege Storhaug at utvikingen ikke gir grunnlag for optimisme:

”I utgangspunktet er det revnende likegyldig for meg om en person er født inn i familie som bekjenner seg til islam eller hinduismen. Utfordringen er derimot det sterke konformitetspresset som legges på muslimske befolkningsgrupper fra det som oftest er et mindretall, nemlig ortodokse krefter uten respekt for menneskerettigheter og frihetsverdier.

Disse kreftenes første ofre er vanlige folk som tilfeldigvis er født inn i islam. De tvinges og trues inn i den repressive folden. Jeg opplever at nettopp denne formen for trusselkultur allerede har etablert seg i Norge, og at den har forsterket seg i større grad de siste årene enn jeg selv forutså.
I dagens Europa og Norge er det ingen tvil om at det er de repressive kreftene som leder an. De fosser frem, godt hjulpet av saudiske petrodollar, og er meget godt organisert, i motsetning til de sekulære muslimske kreftene, som grovt sagt kun er enslige svaler. Dette kombinert med den verdimessige selvutslettende norske ånden, og fokuset på multikulturalismen fra det brede politiske landskapet, som underlegger individets rettigheter kulturelle, og dermed også religiøse, rettigheter, gjør meg til pessimist,” sier Storhaug til Dagbladet. Vell talt, som vanlig, Hege.