Politikerturisme for 47 million kroner

I 2003 stiftet Carl I. Hagen og de andre daværende partilederne en organisasjon som skulle sende politikere verden rundt for skattebetalernes penger – for å bygge opp demokratier. Til nå har de brukt 47 millioner kr. til ingen nytte.

Det er nettavisen E24 og Dagens Næringsliv som skriver at de politiske partiene for seks år siden gikk sammen og startet en ny norsk bistandsorganisasjon kalt Norsk senter for demokratistøtte. Organisasjonen var for og av politikerne og skulle gi støtte til prosjekter hvor politikerne skulle reise rundt i verden og bygge opp nye demokratier. Partilederne Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen, Åslaug Haga, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Sponheim, Jan Petersen og Carl I. Hagen sto samlet om organisasjonen, skriver nettavisen E24.

En granskning av rapportene fra 2007 viser at mesteparten av pengene har gått til å finansiere reise og opphold for norske partimedlemmer, skriver Dagens Næringsliv. ”Jeg tror det kan ha vært betydelig innslag av politikerturisme,” sier Vidar Helgesen til avisen. Vidar Helgesen er i dag det eneste ekspertmedlemmet i styret.

Styret som avgjør hvilke prosjekter som får støtte består av en representant fra hvert parti, vanligvis internasjonal sekretær. Det er også vanligvis internasjonal sekretær som skriver søknadene styrene behandler. Dette er med andre ord ”Bukken og havresekken”. Da er det ikke rart det går med mye havre. Stortingspolitikerne elsker å reise.

I starten hadde Utenriksdepartementet det overordnede ansvaret for senterets drift, men dette ble fjernet i 2006. Styret hadde også tre bistandseksperter da det startet opp, men ingen av de første bistandsekspertene sitter i styret i dag. Helgesen har trukket seg fra styret, men sitter formelt frem til april i år, skriver Dagens Næringsliv.

”Partiene har flertall i et styre som bevilger penger til partienes aktiviteter. Modellen har en innebygd dynamikk der styremedlemmene har en felles interesse i at søknader skal innvilges. Det er ingen heldig løsning for å si det pent. Samtidig har da ikke sekretariatet noe reelt mandat til å si nei til søknader som ikke bør innvilges. Og vi som var oppnevnt som ekspertmedlemmer, har kunnet kommentere søknader og påpeke behovet for profesjonalisering, men man kommer ingen vei dersom det ikke er interesse hos partiene for det,” sier Helgesen til Dagens Næringsliv.
Dette er etter min vurdering i beste fall ekstremt naivt, og i verste fall en grov misbruk av skattebetalernes penger til ren politikerturisme.

Det er egentlig overraskende at politikerne har opprettet enda en reisekasse. De har mange nok fra før. Stortingskomiteene reiser på hyppige utenlandsreiser gjennom hele stortingsperioden, presidentskapet tar med seg representanter på høflighetsbesøk verden over, det er mulig å delta på møter på andre siden av jordkloden i regi av Interparlamentarisk Union, og mange representanter har faste plasser i Europarådet, OECD, eller NATOs politiske råd. I tillegg arrangerer jo enkelte stortingsgrupper egne studieturer både for representanter og ektefeller.

Da jeg selv var stortingsrepresentant var jeg svært restriktiv med hvilke turer jeg reiste på. Dersom jeg mente komiteenes studieturer ikke holdt faglig mål og var relevante til behandlingen av saker i Stortinget, holdt jeg seg ofte hjemme, selv om det var i strid med Stortingets regelverk.

Da Stortingets justiskomité, hvor jeg var medlem, i 1991 vedtok å reise til Thailand for å studere prostitusjon, mente jeg at det burde vært viktigere med en tur i områdene bak Stortinget på kveldstid. Jeg mente at reisen var sløsing med skattebetalernes regning, og nektet å reise. Min kollega Jan Simonsen skrev om reisen i et ukeblad, hvilket medførte et rasende brev fra Justiskomiteens leder, Jørgen Kosmo, som avsluttet slik: ”Til sist vil jeg be om en forklaring på setningen: En stortingskomité nøyer seg ikke med noe mindre eksklusivt enn thaidamer.”